Farvel til Butangen

På den skogkledte strand
ved det speilblanke vann
skuer Butangens øye møt øst.
Det er hyggeleg å bo
især når man er to
som kan rekke hinannen en trøst.

Den ligg for seg selv
mellom tinner og hvelv
godt gjemt ifra verden derute,
men ofte det hender
det går noen venner
som tar veien herom på sin rute.

Og da blir det stas
med litt kaffeslaberas
og en pjolter på toppen av det hele,
da settes det igang
med prat og med sang
i samklang med radioens tale.

Men kort er en sommer
og høsten den kommer
med mørke og netter så lange
og truende skyer
forbi her ned flyer
så en ensom kan føle seg bange.

Nu tar jeg farvel
med buen her i kveld
og reiser til dalen i nord,
men på gjensyn igjen
når solen skinner hit hen
over ruter og sjøer og jord.

Da kommer jeg att
og på fisken tar fatt
der hvor ørreten spretter og går,
men dvel nu i ro
da ingen her skal bo
takk og tusen takk for i år

 

Skrevet av Anton Solheim – 26/9  1951